Vitenskapen om kattefarger: Hva gjør dem så forskjellige?

🧬 Det genetiske grunnlaget for kattens pelsfarge

Den primære determinanten for kattens pelsfarge ligger i genene deres. Katter har 19 par kromosomer, og spesifikke gener på disse kromosomene dikterer produksjonen og distribusjonen av pigmenter. Disse genene samhandler på komplekse måter, noe som fører til det store spekteret av farger og mønstre som observeres hos huskatter.

To primære pigmenter er ansvarlige for flertallet av kattens pelsfarger: eumelanin og pheomelanin. Eumelanin produserer svarte og brune nyanser, mens pheomelanin er ansvarlig for røde og gule nyanser. Konsentrasjonen og fordelingen av disse pigmentene, kontrollert av ulike gener, bestemmer den endelige pelsfargen.

Flere nøkkelgener påvirker kattens pelsfarge. Agouti-genet styrer for eksempel om kattens pels er solid eller mønstret. Det «fortynnede» genet påvirker intensiteten til pigmentene, noe som resulterer i fortynnede farger som blått (fortynnet svart) og krem ​​(fortynnet rødt). Å forstå disse genene er avgjørende for å forstå mangfoldet av kattefarger.

⚫ Eumelanin: Det svarte og brune pigmentet

Eumelanin er pigmentet som er ansvarlig for svarte og brune farger hos katter. Intensiteten av eumelaninproduksjonen styres av spesifikke gener. En høy konsentrasjon av eumelanin resulterer i en dyp svart pels, mens en lavere konsentrasjon gir nyanser av brunt, sjokolade eller kanel.

‘B’-genet spiller en avgjørende rolle i å bestemme nyansen av brunt. Ulike alleler (versjoner) av dette genet resulterer i variasjoner i eumelaninproduksjonen, noe som fører til forskjellige brune nyanser. For eksempel produserer ‘b’-allelen sjokoladebrun, mens ‘bl’-allelen resulterer i kanel.

Videre kan det «fortynnede» genet modifisere uttrykket av eumelanin. Når en katt arver to kopier av den recessive ‘d’-allelen, fortynnes det svarte pigmentet til blått (grått), og brune pigmenter fortynnes til lilla eller fawn. Denne fortynningseffekten utvider spekteret av mulige pelsfarger betydelig.

🟠 Feomelanin: Det røde og gule pigmentet

Feomelanin er ansvarlig for de røde og gule fargene hos katter. I motsetning til eumelanin er produksjonen av feomelanin knyttet til kjønnskromosomet X. ‘O’-genet, som ligger på X-kromosomet, avgjør om en katt vil produsere rødt pigment.

Hunnkatter har to X-kromosomer (XX), som lar dem uttrykke både svarte og røde pigmenter. Dette er grunnlaget for skilpaddeskall og calico-mønstre. Hannkatter, med bare ett X-kromosom (XY), kan bare uttrykke enten svart eller rødt, ikke begge (med sjeldne unntak på grunn av genetiske anomalier).

‘O’-allelen koder for produksjon av rødt pigment, mens ‘o’-allelen ikke gjør det. Hos hunnkatter, hvis ett X-kromosom bærer ‘O’-allelen og det andre bærer ‘o’-allelen, er resultatet et skilpaddeskallmønster, der flekker av svart og rødt er tilstede. Hvis katten også bærer plettet spotting-genet (white spotting), blir mønsteret calico, med flekker av hvitt, svart og rødt.

🐾 Vanlige kattefrakkmønstre

Utover grunnleggende farger, legger pelsmønstrene enda et lag av kompleksitet til katte-opptredener. Flere gener samhandler for å lage distinkte mønstre, inkludert tabby, skilpaddeskall og colorpoint.

Tabby mønstre

Tabbymønsteret er et av de vanligste og mest gjenkjennelige hos katter. Det finnes flere varianter av tabbymønsteret:

• Makrell Tabby: Karakterisert av smale, vertikale striper som løper langs kattens sider.
• Classic Tabby: Har virvlende mønstre på sidene, ofte beskrevet som et «bullseye»-mønster.
• Spotted Tabby: Viser flekker i stedet for striper, som kan variere i størrelse og form.
• Ticked Tabby: Også kjent som Abyssinian Tabby, hvor individuelle hår er båndet med forskjellige farger, og skaper et salt-og-pepper-utseende.

Agouti-genet spiller en kritisk rolle for å avgjøre om en katt vil vise et tabbymønster. Hvis en katt arver minst én kopi av den dominerende agouti-allelen (A), vil den vise et tabbymønster. Katter med to kopier av den recessive ikke-agouti-allelen (aa) vil ha en ensfarget pels som maskerer ethvert underliggende tabbymønster.

Skilpaddeskall og Calico-mønstre

Som nevnt tidligere, er skilpaddeskall og calico-mønstre primært funnet hos hunnkatter på grunn av den X-koblede arven til ‘O’-genet. Skilpaddekatter har en blanding av svarte og røde flekker, mens calico-katter har flekker av hvitt i tillegg til svart og rødt.

Fordelingen av svarte og røde flekker hos skilpadde- og kalikotter bestemmes av en prosess som kalles X-kromosominaktivering. Under tidlig utvikling blir ett av de to X-kromosomene i hver celle tilfeldig inaktivert. Denne inaktiveringen fører til at forskjellige celler uttrykker enten ‘O’-allelen eller ‘o’-allelen, noe som resulterer i mosaikkmønsteret av svart og rødt.

Colorpoint mønster

Fargepunktmønsteret er preget av mørkere farge på kroppens punkter, som ansikt, ører, poter og hale. Dette mønsteret er forårsaket av en temperaturfølsom allel av ‘cs’-genet, som påvirker produksjonen av pigment.

‘cs’-allelen er mer aktiv ved lavere temperaturer, noe som fører til økt pigmentproduksjon i de kjøligere områdene av kattens kropp. Dette er grunnen til at punktene er mørkere enn resten av pelsen. Raser som Siamese, Birman og Himalaya er kjent for sine karakteristiske fargepunktmønstre.

🧬 Rollen til mutasjoner i kattefarger

Mutasjoner spiller en betydelig rolle i fremveksten av nye kattefarger og -mønstre. En mutasjon er en endring i DNA-sekvensen som kan føre til variasjoner i genuttrykk. Noen mutasjoner kan resultere i nye pelsfarger eller mønstre som ikke tidligere var til stede i befolkningen.

For eksempel er Scottish Fold-rasens foldede ører et resultat av en dominerende genmutasjon som påvirker bruskutviklingen. På samme måte er Sphynx-rasens hårløshet forårsaket av en recessiv genmutasjon som forstyrrer utviklingen av hårsekkene. Selv om de ikke er direkte relatert til farge, demonstrerer disse mutasjonene hvordan genetiske endringer kan føre til unike fysiske egenskaper.

Spontane mutasjoner kan oppstå når som helst, og hvis mutasjonen er gunstig eller i det minste ikke skadelig, kan den overføres til fremtidige generasjoner. Over tid kan disse mutasjonene bidra til det genetiske mangfoldet av kattepopulasjoner og føre til utviklingen av nye farger og mønstre.

🌍 Rasespesifikke fargevariasjoner

Ulike katteraser viser ofte spesifikke fargevariasjoner som er karakteristiske for rasen. Selektiv avlspraksis har spilt en betydelig rolle i å etablere disse rasespesifikke fargene og mønstrene. Oppdrettere velger nøye ut katter med ønskede egenskaper for å reprodusere, og øker gradvis hyppigheten av disse egenskapene i befolkningen.

For eksempel er rasen Russian Blue kjent for sin karakteristiske blågrå pels. Denne fargen er resultatet av det «fortynnede» genet som virker på svart pigment. Den persiske rasen kommer i et bredt utvalg av farger og mønstre, inkludert solide farger, tabby-mønstre og colorpoint-mønstre. Den siamesiske rasen er kjent for sitt fargepunktmønster, med mørke punkter i kontrast til en lys kropp.

Rasespesifikke fargevariasjoner er et bevis på kraften til selektiv avl når det gjelder å forme utseendet til huskatter. Ved å nøye velge ut katter med ønskede egenskaper, har oppdrettere skapt et mangfoldig utvalg av raser med unike fargekombinasjoner og mønstre.